Hva vi har drevet med i Swakopmund

På onsdag vendte vi snuten mot Swakopmund. Reiseleder Siri hadde et opplegg klart, men noen av planene falt i fisk, til Besse sin store lettelse kanskje? Vi skulle egentlig hoppe i fallskjerm, men pga en ulykke som hadde vært for noen uker siden, var alt av hopping stengt. Men vi klarte da å finne på masse moro lell, når vi ført kom frem. For som vanlig, ble det litt kluss og hit og dit, skyssen som skulle gå direkte endte opp med å bli to bytter før vi kom frem, men, men. Fremme i Swakop var det nesten som å komme til et katastrofeområde! Det hadde regnet tett hele dagen, og vannet ”fosset” i gatene, gjørme over alt! Silje og Kimba var furte over været, når skulle de bli brune? Vi brukte den første kvelden til å slappe av, bare en liten ufrivillig dine-and-dash, øl i baren og vi møtte Hotel Cæsars nyeste pikkolo (intern).

Dagen etter hadde vi booket delfin- og selcruise. Vi ble hentet der vi bodde rundt åtte, og dro til Walvis Bay, som ligger ca en halvtimes kjøring fra Swakopmund. Her så vi også tendenser til ”katastrofeområde”, og jeg tror det var Silje som sa vi ikke behøvde å dra ut på havet for å se delfiner, vi kunne bare kikke oss litt rundt i gatene. Ah, la meg ikke glemme været! Silje og Kimba var furt på morgenen, fordi de trodde det regnet, men regnet viste seg å være krana på badet som hadde begynt å funke i løpet av natten. Når jeg kunne vise dem at det var strålende sol ut, tok de tilbake all furtenhet, og var ladde for å kose seg!

Vi dro på cruise med Linda og gjengen, samt Stine, Hanne, Marita og Aina, Kimba var eneste hane i flokken, og det var flere gutter som missunte han det i løpet av dagene i Swakop. Ellers var det noen til på båten, men de kjente vi ikke, ble litt kjent med en som lånte solkrem, haha. Greia var at mens vi drev og tok på solkrem, lurte han ved siden av om han kunne få låne litt. Og det fikk han. Han tok av seg capsen, tok på seg solkrem i skallen, og satte på seg capsen igjen, lurt!

Etter vi hadde dratt ut fra havna, tok det ikke mange minuttene før det kom en sel oppi båten. Vi fikk beskjed om at han kunne være litt sur, og han likte ikke gutter. Noen av jentene dristet seg frempå for å stryke litt på selen, Kimba hadde lyst, men når Hr. Sel sendte diverse morderiske blikk, la han den tanken fra seg. Seler er jammen rare dyr! Visste dere at de høres ut som sauer? Crusiet var vellykket med nydelig sol, seler, delfiner, østersfarmer og smaking av øster og vi fikk til og med se en hval! Etter cruiset dro vi tilbake til Swakop,og fant igjen stranda.

Skeptisk?

Dagen etter skulle vi på sunset-ATV-kjøring, så den første delen av dagen ble brukt ved stranda. Her ble noen hummer og vi opplevde litt kanari, kjedelig var det ikke! Vannet var sinnsykt møkkete pga alt regnet som har vært den siste tiden, så det ble ikke så mye bading, men desto mer ”tæning”. Så var det klart for ATV-kjøring, som vi dro sammen med Linda og gjengen på. Mario Kart-feelingen kom tilbake, og alle tre storkoste seg uti ørkenen! Kimba kjørte manuell, og vi jentene skulle tidvis ønske vi gjorde det også. Det var mer krefter i den enn den automatiske, så jeg og Silje kom ikke alltid så høyt opp i sanddynene som vi ville, men vi hadde det artig lell!

ATV-kongen

I mangel på fallskjermhopping, fant vi en ny aktivitet for nest dag, go-kart! Vi har vel alle prøvd det i fornøyelsesparker som små, men det er noen år siden. Silje bestemte navn til oss, og etter et lite sikkerhets- og innføringskurs, var Mario (Siri), Luigi (Kimba) og Wario (Silje) klare for å kjøre. Om ATV føltes som Mario Kart, var vel go-kart akkurat som Mario Kart, minus bokser med skjell, lyn, sopp osv. Jeg og Silje er overbevist om at Kimba hadde en raskere bil enn oss, men føler oss fornøyde med at vi hadde en bedre nybegynnertid en jenter flest. Kimbas beste rundetid ble 41.43. Siljes var 44.07 og min beste tid var 44.27. Det var tider jeg satt der og ønsket meg noen skjell, slik at jeg kunne slenge de på Kimba, mens Silje satt og ønsket seg lyn, slik at hun kunne splætte oss andre.

Ellers i Swakop fikk vi handlet litt, og Silje og Kimba fikk kjent på innpåslitne markedsselgere. Vi dro på kino ene kvelden, hvor vi opplevde Afrikanske VIP-plasser i en kinosal, og popcorn fra papirpose. Og vi prøvde masse nytt på mafronten. Silje har fått et nytt favorittkjøtt, nemlig struts! Ellers har vi prøvd springbukk, oryx, østers, kingklip (fisk), hai og sikkert mer jeg ikke kommer på i farten.

Nå er vi i Windhoek, hvor vi har ligget én natt. Nå skal vi dra den tur til Katutura, så Silje og Kimba får se hvordan folk bor der, før vi tar en buss ned til Cape Town senere i dag, så dette var alt jeg rakk nå. Håper på å få oppdatert når vi kommer til Cape, men vet ikke hvordan det er med nett.

Idyll

Safari med norgesbesøk

 

 

Tirsdag våknet vi til deprimerende, fossende, afrikansk regn. Vi skulle på safari, og det så ikke særlig lyst ut… Men jo nærmere vi kom Etosha, jo bedre ble været, så dette skulle ikke bli så verst allikevel. Vi ble hentet i Tsumeb av guiden for resten av dagen, og når vi kom frem til lodgen vi skulle kjøre ut fra, trengte han noen minutter på å gjøre klar bilen. Ventetiden fylte vi med slanger.

Det hadde seg nemlig slik at lodgen hadde en egen slange- og reptilavdeling, som det var fritt frem å gå og titte i. Kim Arne er ikke veldig begeistret for slanger, og ennå verre er det med Silje (her snakker vi vel tilnærmet min musefobi?!?), men begge to ble med, forsikret med at slangene var i bur. Bur og bur… De første slangene vi kom til kan man vel ikke si at var i bur, de var ”i mur”. Det var bygd opp en mur-ring på ca 1 meter, og det var det. Inni ”ringen”, lå det noen slanger i kategorien ”Very dangerous” og mesket seg. Men de to blekfisene bet tenna sammen, og ble med videre. Heldigvis hadde vi en betryggende glassvegg mellom oss og de resterende slangene.

Gosh a meg!

 

Så var det klart for selve safarien, og en spent gjeng entret safaribilen.

Klare for safari

Vi dro sammen med Sparkling Lund og fire venninner av henne. Noen av venninnene til Linda var skeptiske til om vi kom til å se så mye, det var vel kanskje Kimba og Silje også. Så jeg og Linda lovet å spise både egne og hverandres sokker om vi ikke skulle se de ”vanligste” dyrene, erfarne safarifarere som vi var. Og det tok ikke lange stunden før de første sebraene begynte å poppe opp. Jeg kjente igjen min egen begeistring, fra min første safari, når både den ene og den andre ble fascinert over hvor mange dyr man kunne se på en gang. Vi fikk sett massevis av de ”vanligste” dyrene (Selv om jeg kanskje definerer dem som vanlige dyr, er de jo ikke så veldig vanlige for en nordmann). Men det store spørsmålet gjenstod, skulle vi se noen av ”Big Five”?

Lovers

Etter hvert kom guiden vår, som var kjempeflink, på ferten av noen spor, løvespor. Plutselig var det også elefantspor. Spenningen steg i bilen, skulle det bli jackpot? Mens vi drev og knipset bilder av en relativt stor fugl, sier Silje: ”Å er det som går frammi der a?”. Alles øyne ble rettet fremfor bilen, og du og du, en elefant! Da kan du tror hjertet slo litt raskere! Guiden satte klampen i bånn, men innen vi nådde frem, hadde elefanten forsvunnet inn i bushen. Vi fikk noen glimt her og der, og etter hvert fant vi ut at det var en hel elefantflokk. Vi skimtet glimtvis ett øre her, og en rygg der, og syntes det var riktig så spennende.

Men selve rosinen i pølsa kom vel etterpå! Vi kjørte opp til et vannhull, og guiden sa at om to minutter ville det komme en elefant frem til vannhullet. Og det stemte! Alle våre bilder fylt med bush og glimtvis elefant ble latterliggjort, og det var et syn vi ikke vil glemme med det første!

Er det afrikansk eller indisk elefant???

Noen løver fikk vi ikke sett, men vi kom over noe annet som var rimelig spennende! Vi fikk øye på en gribb, og bare én gribb i seg selv var kult syntes vi. Så kom neste tre hvor det satt en haug med gribber. Også kom vi enda litt lenger frem, og på bakken var det nesten en koloni av gribber. Det viste seg at løvene hadde drept en sebra, og nå drev gribber, hyener og sjakaler og forsynte seg med restene. Det var også et syn vi sent vil glemme!

Nå har vi vært noen dager i Swakopmund, og skal være her frem til i morgen. Alt det morsomme vi har gjort her kommer det et nytt blogginnlegg om, forhåpentligvis ikke om så lenge.

Dette var første påskehilsen fra én stk. brunost, én stk. hummer og én stk. mindre blek.

Visitors from Norway

Da er endelig ventetiden over! Etter å ha ventet som en unge gjør på juleaften, var det herlig å slenge seg rundt halsen på to stk. blekfiser!

Vi hadde planlagt velkomstfest, og brukte dagen til diverse innkjøp. Larver, nøtter, lokaløl, afrikansk frukt, det meste man trenger for å si; Velkommen til Afrika! Velkomstskilt ble laget, vi kledde oss opp i Oshivambo-kjoler, liv i leiren!

Velkomstbordet, legg merke til noen nydelige larver!

Her kommer Siljes første reaksjoner og tanker: Mine første tanker var å melde fra at vi hadde kommet trygt frem, for det er en del illsvine folk i familien. Skjønte fort at 1001, 1002, 1003 regelen ikke gjaldt her i Afrika, men etter 4 timer i bilen reagerte jeg ikke på det lenger.
Vi ble møtt opp av heile gjengen, og jeg fikk en god klem av min kjære storesøster. Det var godt å se henne, men det føltes også som om det var i går jeg så henne sist. Når vi kom inn ble vi møtt med mange forskjellige delikatesser(!?). Larver er en ting jeg aldri kommer til å spise igjen, i hele mitt liv…
Ellers begynner jeg å danne meg ett litt mer realistisk bilde av Afrika. Det er jo ikke slanger rundt hvert hjørne, ingen løver eller elefanter i gatene, og det finnes hus her. Håper resten av turen blir knall. Men mest av alt håper jeg at jeg og Kimba kan få oss litt farge.

Synes Silje sa det så bra på face i går: Da har norvegia og jarslberg funnet igjen brunosten i Tsumeb. Og grunnen til den statusen kan dere se her:

Noen er happyface, andre ikke... Til ære for Line.

 

Gjett hvem som er hvem

I dag har jeg vist besøket skolen hvor jeg har jobbet. Jeg fikk sagt farvel til lærere og elever, og stod igjen med tårer i øynene. Ei av dem jeg har hatt aller mest med å gjøre her nede hadde bakt kake. (Jeg, Silje og Kimba bidro under pynting av kaker, og konkluderte med at vi ikke er Cake Boss… )Så i pausen ble det en slags avskjedsfest for meg, veldig koselig! Kimba og Silje fikk også prøvd en annen lokal spesialitet, fat cakes. Fat cakes kan vel kalles friterte boller. Veldig godt, veldig mektig

Egentlig skulle vi bade, og blekfisene skulle bli litt brunere, men været har vært heller dårlig, så da ble det litt trening og shopping i stedet. I kveld spiste jeg, Silje og Kimba middag med den før nevnte kakebakende lærer og datteren hennes. Veldig koselig! Når vi kom hjem var det på med min nydelige kjole igjen, for å si velkommen til fire venninner av Linda. Resten av kvelden skal vi bruke på å slappe av, lade opp til i morgen. For da er det klart for safari!

Her kommer Kim Arnes første reaksjoner og tanker: En skulle kanskje tro at Det var ekstremt varmt i Afrika… Men det har ikke vi merket ennå, men snart kan du tro at Silje og jeg er like kulørte som hele velkomstkomiteen, som på dø og liv skulle sammenligne farge. Når det er sagt ble det ingen sammenlikning av farger, da hvitt strengt talt ikke er noen farge. Ellers har jeg for andre dagen fått min ”daglige dose” med larve, ikke fordi det er min nye livrett, men jeg ”ofret meg” for manges glede og noens vrede, ved å ta den første larven når 4 nye bleikfiser entret byen. For å si det sånn, jeg la ikke inn noen søknad om nye venner med det stuntet, men jeg satser på at vi er på talefot igjen før turen er over. Ellers var det rett fantastisk med den vakre velkomsten som møtte oss; Halvparten i like kjoler, slik at det ikke hadde vært lett å vite hvem man skulle kysse på, hadde det ikke vært for en etterlengtet kjent hyling. Det er først når man får prøvd litt avstand at man virkelig setter pris på den flotte jenta man har, selv om jeg har visst i lengre tid at hun er ei riktig spesiell ei, som det virkelig er verdt å samle på.

Til alle der hjemme, ha en fantastisk påske!

Ny karriere; Frisør

I går kveld ble jeg plutselig frisørlærling. Godeste Eirik har blitt mer og mer langhårete, og jeg sa i en spøkfull tone at han skulle gå å hente saksa, så skulle jeg klippe han. ”Ok”, sa han og løp av gårde. ”Ehhh, spør mamma da”, sa jeg, som begynte å bli noe nervøs… Lene er jo like gal som meg, så gutten kom hoppende fornøyd tilbake, vi hadde grønt lys.

Utrustet med kam, kjøkkensaks og litt vann, var jeg klar, her skulle det klippes. Det tok meg noen minutter å komme i gang, meget skeptisk til hvordan jeg skulle gå frem. Hentet frem mentale bilder av mamma som klipper den ene og den andre, mentale bilder av egne besøk hos frisør. Hvordan skulle jeg få til dette?

Kanskje ikke det beste utstyret...

 

Hoppet til slutt i det, og ble selv overrasket over hvor bra det ble. Selvfølgelig ikke som om en frisør skulle gjort det, men det ble ærlig talt ikke verst. Vi ble egentlig overrasket alle mann! Haha! Og som Lene sa: ”Det er bare hår, Siri. Det vokser ut igjen!”, så helt krise ble det ikke uansett.

Morsomt var det, også fikk jeg verdens beste betaling! Vi konstaterte med at ettersom jeg bare var en nystartet frisørlærling, kunne jeg ikke kreve penger som betaling. Dealen ble derfor at om kunden ble fornøyd, skulle jeg få en klem. Og det fikk jeg, en skikkelig god en!

I aksjon

 

I kveld er det siste kvelden hele gjengen er samlet i Tsumeb, og det er det bare en ting å si om: TRIST! Planen er å få til noe grilling eller et eller annet. Så får vi se hva det blir til. Og tenk, i morgen setter Verdens beste kjæreste og Verden beste mellomsøster seg på flyet!

Ha en fantastisk påske alle sammen! Jeg glemmer nesten at det er påske, for det er ikke mye som minner om norsk påske her nede.  Ettersom jeg har forstått, er det ikke mye som minner om det hjemme heller, men håper det blir en bra påske lell!

Så her er det som skjer

Så, kanskje jeg skal fortelle om siste nytt, og ikke minst om oppgaven som vakthund?

Det hadde seg slik at det var et lite innbrudd på plassen vi bor, i helga. Ei av førskolejentene var kjempeuheldig, og mistet PC, mobiltelefon, minnepenn og iPod. Alt dette ble tatt gjennom vinduet til soverommet hennes. I huset vårt hadde de forsynt seg med nøkkelen til huset og penger som Linda eide. Dette førte til et vakthundsystem i huset vårt, da vi ikke følte alle kunne være ute av huset samtidig. Heldigvis ordnet det seg med ny lås etter et par dager, så nå er alt bra igjen for vår del, men tingene er fortsatt borte.

På skola har vi gått inn i siste uke, og det er jammen rart. På grunn av tentamensperiode, har det ikke vært så mye undervisning å observere for min del, så jeg har brukt uka til å gjøre intervjuer og siste datainnsamling til oppgaven min. Hadde intervju med rektor i går, som jeg føler jeg fikk mye igjen for! Min siste ordentlige dag var derfor i går, men jeg skal innom skolen på mandag, for å vise de to blekfisene som kommer hvordan det er der, så rektor sa at vi fikk kalle det min offisielle siste dag. Det var med en klump i halsen og tårer i øynene at jeg gikk ut av skoleporten i går. Jeg kommer til å savne det så, og det har vært en opplevelse og erfaring jeg er sikker på jeg vil ha med meg hele livet. Jeg vet ikke hvem jeg har lært mest om meg selv, skolen, elevene, lærerne?  Kanskje mest meg selv? Jeg tror alle hadde hatt godt av å ta seg en tur ut, ut av Norge og ut av egen komfortsone. For all del, det har ikke bare vært lett og rosenrødt, men så er det ikke det man lærer av heller. Det er dager jeg bare har hatt lyst til å sette meg på et fly og dra hjem, men nå når det nærmer seg slutten, da vil jeg egentlig bare bli.

På søndag får jeg besøk, og det gleder jeg meg så mye til at der aner ikke! Linda får besøk på mandag, og etter det er det klart for en ferieperiode vi alle har store forhåpninger til. Planer er lagt, ting er booket, men for Besse sin del forteller vi heller om ting etter vi har gjort det. Vi skal i alle fall farte litt rundt, da vi skal innom Tsumeb, Swakopmund, Windhoek og Cape Town, før vi vender snuten mot Norge igjen.

Oshakati

På torsdag dro jeg, Linda, Hanne og Stine opp til Oshakati. I denne byen har fire av førskolejentene, derav Hanne og Stine, jobbet og bodd, frem til for noen uker siden.

Jeg og Linda skulle for første gang oppleve Public Transport i Namibia, og det var rett og slett en opplevelse, selv om Linda holdte på å dø av kjedsomhet. Opplegget er som følger. Du møter opp på ”holdeplassen” i den byen du skal dra fra. Så vi troppet opp på ”holdeplassen” i Tsumeb, for å finne transporten som skulle oppover til Oshakati. Transporten består hovedsakelig av minibusser. Når du kommer frem til plassen, må du da altså lokalisere en minibuss som skal til stedet du skal, og om du synes prisen er grei, blir du med. Så kommer vi til det Linda dør av, venting. Det er ikke slik at det går en buss hver time eller annenhver eller til et fast tidspunkt i det hele tatt. Her kjører bussene når de er fulle. VI fant oss derfor en buss, og så var det bare å vente til den var fylt opp, først da kunne vi dra. Det er ikke slik at jeg synes det er superkult å sitte der å vente, men litt bedre tålmodighet en Sparkling har jeg da. Det tok vel ca to timer fra vi hadde satt oss inn i bussen frem til den dro.

Så, hva fyller du egentlig den tiden med? Vi fylte den bl.a. med følgende:

• Titte på moteshow. Det har seg slik at det er mye missmatch og mye spennende kleskombinasjoner, i alle fall for våre norske øyne.
• Dubbe tanker til forbipasserende
• Deale mat gjennom bussvinduet. Vi kjøpte fatcake, mais og en eller annen frukt gjennom bussvinduet, bare det var en opplevelse i seg selv!
• Høre på spennende samtaler mellom John og DJ Nice To be. Ja, det går en mann rundt i Namibia og kaller seg for DJ Nice To Be, spesielt…

Her har vi dealeren Stine i aksjon! Resultatet ble en slags sitrusfrukt.

På tur opp så vi en god del kuer, geiter og esler og Hanne skimtet en sjiraff. Og desto nærmere vi kom Oshakati, desto mer vann ble det. Det er jo litt flomtilstander oppi nord nå. Det som var utrolig fascinerende med alt vannet, var fiskingen. Folk stod overalt hvor det var vann, og fisket. Vi fikk til og med se noen fisker bli dratt opp, moro!

Fisking på gang

Dagene i Oshakati fylte vi med gaveutdeling, shopping og biljardspilling. Hanne og Stine hadde samlet inn penger, og kjøpte gaver til de to barnehagene de hadde jobbet i. Den ene barnhagen kom vi ikke frem til pga vannet, med dem fikk levert gavene til styreren. Når det kommer til shoppingen handlet vi litt nye klær og sko, gøy med litt mer utvalg enn det Tsumeb kan by på! Vi spiste ute de to kveldene vi var der, og den siste kvelden spilte vi et slag biljard. Det var allmenn mot førskole, og det er vel innlysende hvem som vant! Den kvelden skjønte vi at vi ikke kan drikke når vi kommer tilbake til Norge! Det hadde seg slik: Når regningen kom utbrøt jeg: ”Savanna’en koster 22 dollar!” ”Hæ”, sa de andre, ” hvor mye koster ølen?” ”18, 50!!!” (Savanna er en slags cider, for de som lurer på det) Grunnen til at vi reagerte, var fordi vi er vant til at prisen på disse ligger på 8-10 kroner, så en dobling i pris lagde litt bakoversveis. Helt til Stine begynte å le, og minnet oss på norske priser. Vi kan virkelig ikke drikke når vi kommer tilbake til Norge.

På lørdag skulle vi ned til Tsumeb igjen, og trappet opp på Public-plassen i Oshakati. Vi måtte vel vente drøye to timer før vi hadde nok folk i bussen til å dra. Vi fylte ventetiden med mye av det samme som vi gjorde i Tsumeb, i alle fall når det gjaldt observasjoner av folk. I tillegg var vi ut av bussen to og to for å kjøpe oss nye kjoler. Og det var ikke hvilken som helst kjole, nei vi kjøpte oss en kjole som kalles Odelela, og dette er den tradisjonelle kjolen til stammen som heter Ovambo. Vi er nå stolte eiere av Oshivambo-kjoler!

Snasent? Det kommer et bedre bilde av Oshivambo-kjolen!

Turen ned var tidvis en tålmodighetsprøve, en svettebefengt en sådan, og tidvis rene karusellturen. Det er ikke ofte jeg er redd når jeg sitter på med et kjørende fartøy, men med en skranglekasse av en minibuss i høy fart, satt vi vel alle med en klump i halsen. Var godt å sette beina på bakken og kjenne at man fortsatt var i live etterpå (Besse: alt er bra!). Svettenivået på disse transportene er uten like, aircondition vet de ikke hva er. Jeg trodde ikke det gikk ann å svette så mye en gang jeg, men det gjorde det tydeligvis. Vel hjemme i Tsumeb var det godt med en dusj!

Hadde noen flotte dager i Oshakati, veldig glad for å ha fått oppleve en ny by i Namibia. Og glad for å ha fått oppleve en by nord i landet. Føler Oshakati er mer Afrika enn det Tsumeb er, Tsumeb er egentlig en veldig rolig by. Det var en annen stemning og atmosfære der oppe, en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

I dag sitter jeg på Tsoutsoumb og er vakthund, men den historien får dere i morgen!

Ikke lenge til jeg får besøk nå, jeg gleder meg! Lurer på hvor mye som har forandret seg der hjemme på disse månedene.

San og fotball

I helga har vi opplevd litt av hvert. På fredag var det bursdagsfest for ei av førskolejentene. Kvelden endte på et utested, hvor vi shaket løs hele natta lang. Noen stor danser er jeg vel strengt talt ikke, men gud så moro! Afrikanerne kan i alle fall å shake!

På lørdag tok vi oss en tur til Tsintsabis. Dette er en by som ligger ca 6 mil utenfor Tsumeb. Vi vil denne gangen si Linda, Hanne, Linn Anett, Stine, Anita og meg. Her dro vi for å oppleve tradisjonell sang og dans av san-folket, for å sove utendørs i et tre og for å gå på ”bushwalk”. La meg først fortelle litt om San-folket.

Namibia har flere forskjellige etniske grupper, og den eldste av disse, er San, som også blir kalt ”Bushmen”. Det er tre hovedgrupper av San-folk, og vi dro til den gruppen som kalles Hai//kom (når det er streker inni et ord, skal det uttales med en klikkelyd). Hai//kom, kommer fra de nordligere deler av Tsumeb, så dette passet oss for øvrig ypperlig. San-folket er kjent for å være dyktige sporere og derav også dyktige jegere. I dag har de, eventuelt prøver de og gjøre det, tilpasset seg den moderne verden. Om man møter på Himba-folk, vil man fortsatt se at de er tradisjonelt kledd, de bor i sine tradisjonelle hus, men San-folket bruker de samme klærne som mannen i gata, og de bygger hus og shacks som alle andre. Dette går hånd i hånd med de gamle tradisjonene deres. Der, det var en liten briefing om San-folket.

Vi dro altså til Tsintsabis, til en camp som ble kalt Treesleepers. Campen er oppkalt etter Hai//kom, som direkte oversatt betyr Treesleeper. Vi leide med oss soveposer og madrasser, klare for en natt under stjernene. Vi fikk tidlig spørsmål om vi ikke skulle ha med telt, men nei da, vi barske vikinger skulle sove under åpen himmel. Det holdt seg helt til vi fant ut hvor gjestfri myggen var ute i bushen. Telt? Ja, takk!

Jeg skrev tidligere at vi skulle sove i et tre. Jeg tok vel kanskje litt kraftig i, men det er det som best forklarere det. Greia var at vi lå på en plattform oppunder trærne, så vi sov så godt som i et tre. Dette kan dere se her.

Campsite

Etter vi hadde rigget oss til, var det bare å vente på kveldens store begivenhet, tradisjonell opptreden rundt et bål. Det var en rimelig spent gjeng som vandret innover i skogen i stummende mørke! Noen var vel litt smånervøse, men vi kom helskinnet frem til bålet. Som jeg nevnte, går ikke San-folket tradisjonelt kledd til vanlig, men for kveldens anledning hadde de dresset seg opp. Vi fikk høre litt forskjellige sanger, men en slags dansing til. Det var tre forskjellige kategorier av sanger. Den ene var sanger de sang når de var glade. Dette kunne for eksempel være om regnet endelig hadde kommet, og avlingene ble reddet. En annen kategori var healing-sanger, som vel forklarer seg selv. Og den siste kategorien var sanger man sang for jentene når de var i overgangen til å bli en kvinne, altså etter sin første menstruasjon. Stunden rundt bålet var helt magisk, jeg klarer egentlig ikke å beskrive det. En fantastisk opplevelse!

Stemning til 1000!

En annen ting som er helt fantastisk, er en stjerneklar himmel i Afrika, i hvert fall den delen jeg er i. Jeg klarer heller ikke å beskrive den, jeg vet ikke hva som gjør at den er så fantastisk. Kanskje lyser stjernen klarer, kanskje de er en anelse nærmere? Ikke vet jeg, men det er et fantastisk syn! Derfor var vi glade for at vi skimtet stjernene under teltduken, det ble nesten en kveld under åpen himmel.

Dagen etter var det klart for ”Bushwalk”. Guiden fra kvelden før troppet opp, og skulle lære oss litt mer om det tradisjonelle San-livet. Vi lærte om helbredende planter, giftige planter, dyrefeller og dyrespor. En av postene på walken var et hjemmebrent apparat. Dette fikk San-folket presentert av Bantuene (?), og guiden mente at det etter dette gikk litt nedover for San-folket. For mye festing… Vi fikk også en liten test under walken. Det var en sementplate med ni forskjellige dyrespor, hvor vi skulle prøve å gjette hva slags dyr det var. Vi klarte 2 av 9, og strøk dessverre i sporing (Pappa vrir seg nok i godstolen…). Guiden kunne fortelle at San-jegerne ikke var til å kimse av. Gi dem et spor, og de kan fortelle hvilket dyr det er (så klart), når på dagen dyret har gått der, hvor dyret er på vei, hvordan det gikk (løpende, skadde, lekent). Ja, det var ikke måte på! Imponerende!

Klarer noen der ute 9 av 9?

Allerede her en veldig spennende helg og det var en fornøyd gjeng som dro tilbake til Tsumeb!

På tur hjem fikk vi nyss i en fotballkamp. Det viste seg at gamle namibiske landslagspillere, skulle spille mot gamle internasjonale stjerner, i en vennskaps/veldedighetskamp. Dette hadde vi lyst til å dra på! Fikk ikke mindre lyst når vi hørte rykter om at en norsk spiller skulle være med. Så bare noen minutter etter vi hadde kommet hjem, var vi på farten igjen. Denne gangen dro vi til Othavi, en by som også ligger ca. 6 mil utenfor Tsumeb, men i motsatt retning av Tsintsabis. Når vi kom frem, ble vi med ett litt nervøse. Vi ble nemlig kjørt til en bar, og lurte fælt på om vi hadde dratt 6 mil for å s en kamp på TV, det så vi ikke helt hensikten med. Men heldigvis viste det seg at vi bare skulle vente litt der før vi dro bort på fotballbanen.

På banen var det utrolig stemning! Masse sang og dans og leven. Vi stod på ene kortsiden, så det var jo ikke verdens beste plasser for å se på kamp. Før kampen startet, egentlig før oppvarmingen startet, var det underholding ala den vi så på Independence Day. Så ikke stort av den, men artig lell! Så skjønte vi at de namibiske spillerne hadde kommet, for det ble en jubel uten like. Etter hvert kom bussen med de internasjonale spillerne, og hvem tror dere den norske spilleren var? Jo, Gunnar Halle! Dette hadde vi funnet ut før bussen kom, takket være google-hjelp fra Anitas mamma, men vi trodde det jo ikke helt før vi fikk se det! Når det gjelder de andre spillerne av internasjonalt kaliber, skulle jeg vel gjerne hatt Kimba her med sine CM/FM-kunnskaper. Mamman til Anita hadde googlet dette for oss også, så vi hadde en navneliste, og en av de tyske hadde da også jeg hørt om. Kimba kunne sikkert kommet med hele livshistorien til de fleste av dem, men jeg er litt blank. Det var i alle fall spillere fra Tyskland, Danmark, Sør-Afrika og Norge, for å nevne noen nasjonaliteter.

Under kampen dannet vi selvfølgelig en egen heiagjeng for Gunnar Halle. Kan tro han ble overrasket når fire hvite jenter stod og ropte navnet hans og heiet på han midt i Namibia! Etter vi hadde heiet trofast hele første omgang, og fått venna vår til å joine heiagjengen, kom han bort for å si hei i pausen. Samtidig lurte han på hva i alle dager vi gjorde der! Vi lurte vel egentlig like mye på hva han gjorde her, og det var i forbindelse med en fotballorganisasjon, som jeg ikke helt kommer på navnet på i farten her. Liten verden!

Lengs til venstre, selveste Gunnar Halle!

Etter kampen var det straffespark, og det namibiske laget gikk tilslutt av med seieren. Så var det klart for underholdning igjen, og denne gangen av namibiske rapstars! Har hørt noen av sangene før, men kommer ikke på navnet. Men du og du, de var nok rimelig kjente, for publikum tok av! Hele greia med kamp, underholdning og minikonsert var en utrolig artig opplevelse, alt i alt en super helg!

People can change

Så på gamle bilder av meg selv, og hvor enn forferdelig det er, så er det artig å se en forandring!

I kveld er det klart for nok en bursdagsfest, så jeg satser på at været holder seg, slik at vi får grillet i kveld! I morgen skal noen av oss dra til San-folket så etter helga, regner jeg med å ha noe spennende å formidle, ikke bare skryte av meg selv. Men fader heller, jeg føler jeg har lov til å være litt stolt.

Ha en fin helg.

Update

Ikke stort å rapportere om. Føler alt av hverdag blir litt kjedelig i forhold til turene våre, samtidig som jeg er taushetsbelagt når det gjelder skole. Dagene brukes til jobb, trening, bading og masse intern moro. Venter stadig på brev, og lurer veldig på hvordan det går med alle der hjemme. Får rapporter om at kortene og brevene mine kommer frem, så å sende post fra Namibia er tydeligvis lettere enn å få post. Jeg savner alt og alle hjemme, og særlig denne gutten:

Vet egentlig ikke hvem ho jenta er...

Men samtidig har jeg virkelig the time of my life, og nyter alle opplevelsene. Så selv om jeg kanskje støtt og stadig sier jeg savner de hjemme, så har jeg det veldig bra her! Jeg ville aldri vært foruten dette her, og ratt så kommer jeg til å sitte i Norge snart, og savne alt dette. Men frem til den tid kommer jeg nok stadig til å savne kor, venner, familie og stomp.

Akkurat nå oppdaget vi en ny gjest her på Tsoutsoumb, og han måtte jeg dele med dere! Søt?

Denna er svææær altså!

Som vanlig; håper alt er bra med dere hjemme!

Independence Day-feiring

I går var det da altså klart for feiring av Independence Day. Etter Namibia ble et fritt land i 1990, har dette vært nasjonens store dag. Namibia var et at de siste landene i Afrika, som ble frigjort, noe årstallet indikerer. Det er faktisk bare 21 år siden, så det er en ung nasjon! Egentlig er selve frigjøringsdagen 21. mars, men disse afrikanske oppleggene… Det viste seg at presidenten måtte gjøre en feiring på selve dagen, så fikk resten av landet ha sine feiringer. Tenk om vi skulle feire 17. mai, 20. Mai? Uansett, i går var dagen for feiring i Tsumeb.

Kontaktpersonen vår, Ms. Kasi, hadde ordnet VIP-plasser til alle oss studentene her i Tsumeb, så det var klart for en kongelig dag. Ikke nok med at Ms. Kasi hadde ordnet det, hun hadde fått de norske studentene inn på programmet for dagen. Hun spurte nemlig om vi kunne tenke oss å bidra med noe på feiringen, og når dama, som har ordnet alt for deg her nede, spør om slikt, ja, da sier du ikke nei. De norske studentene var altså på programmet, vi skulle synge ”Ja, vi elsker”. Noe spesielt å synge den norske nasjonalsangen på namibiske Independence Day, men det var den Ms. Kasi ønsket vi skulle synge. Derfor var vi vel noe smånervøse hele gjengen, for akkurat den biten.

Denne marsjeringen skulle dere sett! Det var akkurat som hyene i Løvenes konge! Høye bein og når de kom frem til hovedpersonen, snudde de hodet mot denne.

Når vi kom frem til stadionene hvor feiringen skulle foregå, ble vi henvist over til VIP-teltet, noe som var rimelig absurd! Men også en opplevelse! Takket være african time, ble arrangementet noe forsinket, men ikke mer enn vi hadde regnet med. Oppstarten var militær innmarsj, synging av nasjonalsangen og AU-sangen (dette tror vi er Africa United, ala EU kanskje?), men la meg ikke glemme det flaueste… Det var nemlig slik at inne i dette VIP-teltet, satt det en del prominente personer. Og i tro afrikansk stil, skulle de presenteres, og frem for å vinke til folket. Du kan se for deg kongefamilien på slottsbalkongen, minus balkong. Det er her det flaue kommer inn, tror du ikke de norske studentene skulle frem å vinke til folket? Og jo da, der stod vi, og følte oss rimelig dumme. Før oss hadde en høyt på strå fra Nigeria vært ute og vinket, en av Swapo-lederne som var med på frigjøringskampen og Ms. Kasi, for å nevne noen. Var det noen som ikke hørte hjemme under en formell presentasjon, på NAMIBIAS Independence-feiring, var det oss. Men når du blir ropt opp, så sier du, igjen, ikke nei.

Etter alt formelt var over, var det klart for moroa, samtidig som det nærmet seg faretruende den norske posten på programmet. Det var klart for underholdning av forskjellige kulturelle grupper, og som de danser her nede! Vi har konkludert med at de må mangle et ledd i ryggen, og har hofter ut av en annen verden! Kjempegøy å sitte og se på! Støtt og stadig dukket det opp elever av oss, og det var ekstra stas! I tillegg til underholdningen var det noen talere.  Plutselig hadde vi kommet frem til vår plass på programmet, det var klart for synging. Som for så vidt gikk rimelig greit og var rimelig flaut. I ettertid har vi fått høre at det kameraet, som var tilstede, var fra namibisk TV, så i dag sendes sangen over hele Namibia, enda flauere…

Fantastisk dansing!

Etter arrangementet var ferdig, inviterte Ms. Kasi oss med på lunch. Ikke nok med VIP-behandlingen gjennom hele dagen, nå skulle vi også på VIP-lunch. Den dama altså! Er det noe hun ikke får til? Vi dro spente på lunch, og for første gang under oppholdet, skulle vi smake på tradisjonell namibisk mat! Og mesteparten av det var skikkelig godt. Når jeg hadde gått rundt og øst på, ropte Ms. Kasi meg bort til seg, der fikk jeg litt forklaring på hvordan noe av maten skulle spise, og hva som skulle spises sammen med hva. Tror det var greit! Ei av kokkene satt ved bordet vårt, og hun hadde det veldig morsomt med oss når vi spiste, lurte gang på gang om det var godt og lo og koste seg. Morsom dame!

Lunchen var vel hovedsakelig laget for hovedtaleren for dagen, den tidligere nevnte Swapo-personligheten. Han var forresten såpass høyt på strå, at hver gang han skulle stå opp og gjøre noe, måtte hele salen reise seg. Vi følte oss rimelig privilegerte da han skulle dra, og han kom og håndhilste på flere av oss. En utrolig spennende dag, takket være den fantastiske kontaktpersonen vår!