Tirsdag våknet vi til deprimerende, fossende, afrikansk regn. Vi skulle på safari, og det så ikke særlig lyst ut… Men jo nærmere vi kom Etosha, jo bedre ble været, så dette skulle ikke bli så verst allikevel. Vi ble hentet i Tsumeb av guiden for resten av dagen, og når vi kom frem til lodgen vi skulle kjøre ut fra, trengte han noen minutter på å gjøre klar bilen. Ventetiden fylte vi med slanger.

Det hadde seg nemlig slik at lodgen hadde en egen slange- og reptilavdeling, som det var fritt frem å gå og titte i. Kim Arne er ikke veldig begeistret for slanger, og ennå verre er det med Silje (her snakker vi vel tilnærmet min musefobi?!?), men begge to ble med, forsikret med at slangene var i bur. Bur og bur… De første slangene vi kom til kan man vel ikke si at var i bur, de var ”i mur”. Det var bygd opp en mur-ring på ca 1 meter, og det var det. Inni ”ringen”, lå det noen slanger i kategorien ”Very dangerous” og mesket seg. Men de to blekfisene bet tenna sammen, og ble med videre. Heldigvis hadde vi en betryggende glassvegg mellom oss og de resterende slangene.

Gosh a meg!

 

Så var det klart for selve safarien, og en spent gjeng entret safaribilen.

Klare for safari

Vi dro sammen med Sparkling Lund og fire venninner av henne. Noen av venninnene til Linda var skeptiske til om vi kom til å se så mye, det var vel kanskje Kimba og Silje også. Så jeg og Linda lovet å spise både egne og hverandres sokker om vi ikke skulle se de ”vanligste” dyrene, erfarne safarifarere som vi var. Og det tok ikke lange stunden før de første sebraene begynte å poppe opp. Jeg kjente igjen min egen begeistring, fra min første safari, når både den ene og den andre ble fascinert over hvor mange dyr man kunne se på en gang. Vi fikk sett massevis av de ”vanligste” dyrene (Selv om jeg kanskje definerer dem som vanlige dyr, er de jo ikke så veldig vanlige for en nordmann). Men det store spørsmålet gjenstod, skulle vi se noen av ”Big Five”?

Lovers

Etter hvert kom guiden vår, som var kjempeflink, på ferten av noen spor, løvespor. Plutselig var det også elefantspor. Spenningen steg i bilen, skulle det bli jackpot? Mens vi drev og knipset bilder av en relativt stor fugl, sier Silje: ”Å er det som går frammi der a?”. Alles øyne ble rettet fremfor bilen, og du og du, en elefant! Da kan du tror hjertet slo litt raskere! Guiden satte klampen i bånn, men innen vi nådde frem, hadde elefanten forsvunnet inn i bushen. Vi fikk noen glimt her og der, og etter hvert fant vi ut at det var en hel elefantflokk. Vi skimtet glimtvis ett øre her, og en rygg der, og syntes det var riktig så spennende.

Men selve rosinen i pølsa kom vel etterpå! Vi kjørte opp til et vannhull, og guiden sa at om to minutter ville det komme en elefant frem til vannhullet. Og det stemte! Alle våre bilder fylt med bush og glimtvis elefant ble latterliggjort, og det var et syn vi ikke vil glemme med det første!

Er det afrikansk eller indisk elefant???

Noen løver fikk vi ikke sett, men vi kom over noe annet som var rimelig spennende! Vi fikk øye på en gribb, og bare én gribb i seg selv var kult syntes vi. Så kom neste tre hvor det satt en haug med gribber. Også kom vi enda litt lenger frem, og på bakken var det nesten en koloni av gribber. Det viste seg at løvene hadde drept en sebra, og nå drev gribber, hyener og sjakaler og forsynte seg med restene. Det var også et syn vi sent vil glemme!

Nå har vi vært noen dager i Swakopmund, og skal være her frem til i morgen. Alt det morsomme vi har gjort her kommer det et nytt blogginnlegg om, forhåpentligvis ikke om så lenge.

Dette var første påskehilsen fra én stk. brunost, én stk. hummer og én stk. mindre blek.