På torsdag dro jeg, Linda, Hanne og Stine opp til Oshakati. I denne byen har fire av førskolejentene, derav Hanne og Stine, jobbet og bodd, frem til for noen uker siden.

Jeg og Linda skulle for første gang oppleve Public Transport i Namibia, og det var rett og slett en opplevelse, selv om Linda holdte på å dø av kjedsomhet. Opplegget er som følger. Du møter opp på ”holdeplassen” i den byen du skal dra fra. Så vi troppet opp på ”holdeplassen” i Tsumeb, for å finne transporten som skulle oppover til Oshakati. Transporten består hovedsakelig av minibusser. Når du kommer frem til plassen, må du da altså lokalisere en minibuss som skal til stedet du skal, og om du synes prisen er grei, blir du med. Så kommer vi til det Linda dør av, venting. Det er ikke slik at det går en buss hver time eller annenhver eller til et fast tidspunkt i det hele tatt. Her kjører bussene når de er fulle. VI fant oss derfor en buss, og så var det bare å vente til den var fylt opp, først da kunne vi dra. Det er ikke slik at jeg synes det er superkult å sitte der å vente, men litt bedre tålmodighet en Sparkling har jeg da. Det tok vel ca to timer fra vi hadde satt oss inn i bussen frem til den dro.

Så, hva fyller du egentlig den tiden med? Vi fylte den bl.a. med følgende:

  • Titte på moteshow. Det har seg slik at det er mye missmatch og mye spennende kleskombinasjoner, i alle fall for våre norske øyne.
  • Dubbe tanker til forbipasserende
  • Deale mat gjennom bussvinduet. Vi kjøpte fatcake, mais og en eller annen frukt gjennom bussvinduet, bare det var en opplevelse i seg selv!
  • Høre på spennende samtaler mellom John og DJ Nice To be. Ja, det går en mann rundt i Namibia og kaller seg for DJ Nice To Be, spesielt…

Her har vi dealeren Stine i aksjon! Resultatet ble en slags sitrusfrukt.

På tur opp så vi en god del kuer, geiter og esler og Hanne skimtet en sjiraff. Og desto nærmere vi kom Oshakati, desto mer vann ble det. Det er jo litt flomtilstander oppi nord nå. Det som var utrolig fascinerende med alt vannet, var fiskingen. Folk stod overalt hvor det var vann, og fisket. Vi fikk til og med se noen fisker bli dratt opp, moro!

Fisking på gang

Dagene i Oshakati fylte vi med gaveutdeling, shopping og biljardspilling. Hanne og Stine hadde samlet inn penger, og kjøpte gaver til de to barnehagene de hadde jobbet i. Den ene barnhagen kom vi ikke frem til pga vannet, med dem fikk levert gavene til styreren. Når det kommer til shoppingen handlet vi litt nye klær og sko, gøy med litt mer utvalg enn det Tsumeb kan by på! Vi spiste ute de to kveldene vi var der, og den siste kvelden spilte vi et slag biljard. Det var allmenn mot førskole, og det er vel innlysende hvem som vant! Den kvelden skjønte vi at vi ikke kan drikke når vi kommer tilbake til Norge! Det hadde seg slik: Når regningen kom utbrøt jeg: ”Savanna’en koster 22 dollar!” ”Hæ”, sa de andre, ” hvor mye koster ølen?” ”18, 50!!!” (Savanna er en slags cider, for de som lurer på det) Grunnen til at vi reagerte, var fordi vi er vant til at prisen på disse ligger på 8-10 kroner, så en dobling i pris lagde litt bakoversveis. Helt til Stine begynte å le, og minnet oss på norske priser. Vi kan virkelig ikke drikke når vi kommer tilbake til Norge.

På lørdag skulle vi ned til Tsumeb igjen, og trappet opp på Public-plassen i Oshakati. Vi måtte vel vente drøye to timer før vi hadde nok folk i bussen til å dra. Vi fylte ventetiden med mye av det samme som vi gjorde i Tsumeb, i alle fall når det gjaldt observasjoner av folk. I tillegg var vi ut av bussen to og to for å kjøpe oss nye kjoler. Og det var ikke hvilken som helst kjole, nei vi kjøpte oss en kjole som kalles Odelela, og dette er den tradisjonelle kjolen til stammen som heter Ovambo. Vi er nå stolte eiere av Oshivambo-kjoler!

Snasent? Det kommer et bedre bilde av Oshivambo-kjolen!

Turen ned var tidvis en tålmodighetsprøve, en svettebefengt en sådan, og tidvis rene karusellturen. Det er ikke ofte jeg er redd når jeg sitter på med et kjørende fartøy, men med en skranglekasse av en minibuss i høy fart, satt vi vel alle med en klump i halsen. Var godt å sette beina på bakken og kjenne at man fortsatt var i live etterpå (Besse: alt er bra!). Svettenivået på disse transportene er uten like, aircondition vet de ikke hva er. Jeg trodde ikke det gikk ann å svette så mye en gang jeg, men det gjorde det tydeligvis. Vel hjemme i Tsumeb var det godt med en dusj!

Hadde noen flotte dager i Oshakati, veldig glad for å ha fått oppleve en ny by i Namibia. Og glad for å ha fått oppleve en by nord i landet. Føler Oshakati er mer Afrika enn det Tsumeb er, Tsumeb er egentlig en veldig rolig by. Det var en annen stemning og atmosfære der oppe, en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

I dag sitter jeg på Tsoutsoumb og er vakthund, men den historien får dere i morgen!

Ikke lenge til jeg får besøk nå, jeg gleder meg! Lurer på hvor mye som har forandret seg der hjemme på disse månedene.