I helga har vi opplevd litt av hvert. På fredag var det bursdagsfest for ei av førskolejentene. Kvelden endte på et utested, hvor vi shaket løs hele natta lang. Noen stor danser er jeg vel strengt talt ikke, men gud så moro! Afrikanerne kan i alle fall å shake!
På lørdag tok vi oss en tur til Tsintsabis. Dette er en by som ligger ca 6 mil utenfor Tsumeb. Vi vil denne gangen si Linda, Hanne, Linn Anett, Stine, Anita og meg. Her dro vi for å oppleve tradisjonell sang og dans av san-folket, for å sove utendørs i et tre og for å gå på ”bushwalk”. La meg først fortelle litt om San-folket.
Namibia har flere forskjellige etniske grupper, og den eldste av disse, er San, som også blir kalt ”Bushmen”. Det er tre hovedgrupper av San-folk, og vi dro til den gruppen som kalles Hai//kom (når det er streker inni et ord, skal det uttales med en klikkelyd). Hai//kom, kommer fra de nordligere deler av Tsumeb, så dette passet oss for øvrig ypperlig. San-folket er kjent for å være dyktige sporere og derav også dyktige jegere. I dag har de, eventuelt prøver de og gjøre det, tilpasset seg den moderne verden. Om man møter på Himba-folk, vil man fortsatt se at de er tradisjonelt kledd, de bor i sine tradisjonelle hus, men San-folket bruker de samme klærne som mannen i gata, og de bygger hus og shacks som alle andre. Dette går hånd i hånd med de gamle tradisjonene deres. Der, det var en liten briefing om San-folket.
Vi dro altså til Tsintsabis, til en camp som ble kalt Treesleepers. Campen er oppkalt etter Hai//kom, som direkte oversatt betyr Treesleeper. Vi leide med oss soveposer og madrasser, klare for en natt under stjernene. Vi fikk tidlig spørsmål om vi ikke skulle ha med telt, men nei da, vi barske vikinger skulle sove under åpen himmel. Det holdt seg helt til vi fant ut hvor gjestfri myggen var ute i bushen. Telt? Ja, takk!
Jeg skrev tidligere at vi skulle sove i et tre. Jeg tok vel kanskje litt kraftig i, men det er det som best forklarere det. Greia var at vi lå på en plattform oppunder trærne, så vi sov så godt som i et tre. Dette kan dere se her.
Campsite
Etter vi hadde rigget oss til, var det bare å vente på kveldens store begivenhet, tradisjonell opptreden rundt et bål. Det var en rimelig spent gjeng som vandret innover i skogen i stummende mørke! Noen var vel litt smånervøse, men vi kom helskinnet frem til bålet. Som jeg nevnte, går ikke San-folket tradisjonelt kledd til vanlig, men for kveldens anledning hadde de dresset seg opp. Vi fikk høre litt forskjellige sanger, men en slags dansing til. Det var tre forskjellige kategorier av sanger. Den ene var sanger de sang når de var glade. Dette kunne for eksempel være om regnet endelig hadde kommet, og avlingene ble reddet. En annen kategori var healing-sanger, som vel forklarer seg selv. Og den siste kategorien var sanger man sang for jentene når de var i overgangen til å bli en kvinne, altså etter sin første menstruasjon. Stunden rundt bålet var helt magisk, jeg klarer egentlig ikke å beskrive det. En fantastisk opplevelse!
Stemning til 1000!
En annen ting som er helt fantastisk, er en stjerneklar himmel i Afrika, i hvert fall den delen jeg er i. Jeg klarer heller ikke å beskrive den, jeg vet ikke hva som gjør at den er så fantastisk. Kanskje lyser stjernen klarer, kanskje de er en anelse nærmere? Ikke vet jeg, men det er et fantastisk syn! Derfor var vi glade for at vi skimtet stjernene under teltduken, det ble nesten en kveld under åpen himmel.
Dagen etter var det klart for ”Bushwalk”. Guiden fra kvelden før troppet opp, og skulle lære oss litt mer om det tradisjonelle San-livet. Vi lærte om helbredende planter, giftige planter, dyrefeller og dyrespor. En av postene på walken var et hjemmebrent apparat. Dette fikk San-folket presentert av Bantuene (?), og guiden mente at det etter dette gikk litt nedover for San-folket. For mye festing… Vi fikk også en liten test under walken. Det var en sementplate med ni forskjellige dyrespor, hvor vi skulle prøve å gjette hva slags dyr det var. Vi klarte 2 av 9, og strøk dessverre i sporing (Pappa vrir seg nok i godstolen…). Guiden kunne fortelle at San-jegerne ikke var til å kimse av. Gi dem et spor, og de kan fortelle hvilket dyr det er (så klart), når på dagen dyret har gått der, hvor dyret er på vei, hvordan det gikk (løpende, skadde, lekent). Ja, det var ikke måte på! Imponerende!
Klarer noen der ute 9 av 9?
Allerede her en veldig spennende helg og det var en fornøyd gjeng som dro tilbake til Tsumeb!
På tur hjem fikk vi nyss i en fotballkamp. Det viste seg at gamle namibiske landslagspillere, skulle spille mot gamle internasjonale stjerner, i en vennskaps/veldedighetskamp. Dette hadde vi lyst til å dra på! Fikk ikke mindre lyst når vi hørte rykter om at en norsk spiller skulle være med. Så bare noen minutter etter vi hadde kommet hjem, var vi på farten igjen. Denne gangen dro vi til Othavi, en by som også ligger ca. 6 mil utenfor Tsumeb, men i motsatt retning av Tsintsabis. Når vi kom frem, ble vi med ett litt nervøse. Vi ble nemlig kjørt til en bar, og lurte fælt på om vi hadde dratt 6 mil for å s en kamp på TV, det så vi ikke helt hensikten med. Men heldigvis viste det seg at vi bare skulle vente litt der før vi dro bort på fotballbanen.
På banen var det utrolig stemning! Masse sang og dans og leven. Vi stod på ene kortsiden, så det var jo ikke verdens beste plasser for å se på kamp. Før kampen startet, egentlig før oppvarmingen startet, var det underholding ala den vi så på Independence Day. Så ikke stort av den, men artig lell! Så skjønte vi at de namibiske spillerne hadde kommet, for det ble en jubel uten like. Etter hvert kom bussen med de internasjonale spillerne, og hvem tror dere den norske spilleren var? Jo, Gunnar Halle! Dette hadde vi funnet ut før bussen kom, takket være google-hjelp fra Anitas mamma, men vi trodde det jo ikke helt før vi fikk se det! Når det gjelder de andre spillerne av internasjonalt kaliber, skulle jeg vel gjerne hatt Kimba her med sine CM/FM-kunnskaper. Mamman til Anita hadde googlet dette for oss også, så vi hadde en navneliste, og en av de tyske hadde da også jeg hørt om. Kimba kunne sikkert kommet med hele livshistorien til de fleste av dem, men jeg er litt blank. Det var i alle fall spillere fra Tyskland, Danmark, Sør-Afrika og Norge, for å nevne noen nasjonaliteter.
Under kampen dannet vi selvfølgelig en egen heiagjeng for Gunnar Halle. Kan tro han ble overrasket når fire hvite jenter stod og ropte navnet hans og heiet på han midt i Namibia! Etter vi hadde heiet trofast hele første omgang, og fått venna vår til å joine heiagjengen, kom han bort for å si hei i pausen. Samtidig lurte han på hva i alle dager vi gjorde der! Vi lurte vel egentlig like mye på hva han gjorde her, og det var i forbindelse med en fotballorganisasjon, som jeg ikke helt kommer på navnet på i farten her. Liten verden!
Lengs til venstre, selveste Gunnar Halle!
Etter kampen var det straffespark, og det namibiske laget gikk tilslutt av med seieren. Så var det klart for underholdning igjen, og denne gangen av namibiske rapstars! Har hørt noen av sangene før, men kommer ikke på navnet. Men du og du, de var nok rimelig kjente, for publikum tok av! Hele greia med kamp, underholdning og minikonsert var en utrolig artig opplevelse, alt i alt en super helg!
For VIRKELIG spesielt interesserte:
Gunnar Halle (født 11. august 1965 i Larvik) er en tidligere norsk fotballspiller, nå trener som senest trente Lyn. Hans posisjon på banen var høyreback, og han var i mange år utenlandsproff i England og fast på det norske landslaget. Han spilte til sammen 64 A-landskamper, scoret fem landslagsmål, og var med i den norske VM-troppen i 1994 og 1998.
Halle startet sin toppserie-karriere i Lillestrøm i 1985 da han kom til klubben fra Larvik Turn. Han ble raskt fast på laget, og var med på å vinne seriegull i 1986 og 1989. Våren 1991 ble han solgt til den engelske klubben Oldham Athletic, hvor han spilte nesten 200 kamper. Høsten 1996 gikk han til Leeds, og tre år senere gikk han til Bradford City hvor han var i ytterligere tre sesonger. Han avsluttet Englands-oppholdet med en kort periode i Wolverhampton, før han returnerte til Lillestrøm sommeren 2002.
Etter returen fra England, spilte Halle to sesonger til for Lillestrøm, før han avsluttet karrieren som spillende trener for 3. divisjonslaget Aurskog/Finstadbru i 2004. Fra 2005-sesongen ble Halle assistenttrener i Lillestrøm, men fikk sparken sammen med hovedtrener Uwe Rösler i 2006. Ikke lenge etter ble han assistentrener for Viking med Uwe Rösler som hovedtrener. Her virket han frem til 2009 da han gikk over til fotballklubben Lyn som assistenttrener med Kent Bergersen som hovedtrener. Da denne senere i sesongen fikk sparken på grunn av svake resultater og økonomisk krise i klubben, ble Gunnar Halle ansatt som Lyns hovedtrener, uten at det førte til noen bedring av resultatene. Halle ledet Lyn til nedrykk til Adeccoligaen høsten 2009 og var klubbens hovedtrener i dens første sesong i 1. divisjon på elleve år. Etter at klubben gikk konkurs sommeren 2010 sto Halle uten arbeidsgiver[1]. Høsten 2010 tok han sammen med hovedtrener Uwe Rösler over nedrykkstruede Molde åtte runder før serieslutt, gikk ubeseiret gjennom samtlige og doblet Moldes poengfangst fra 20 til 40.
Halle studerte Idrettsfag, først ved Larvik videregående skole fra 1981 til 1983, og i forbindelse med at han fikk kontrakt i Lillestrøm tok ha siste året ved Bjerke videregående skole fra 1983 til 1984.
Som sagt, for VIRKELIG spesielt interesserte (_=
Skjønner de har hadd en fantastisk helg, bra at de koser dekk der neri Afrika.Har opplæringa på dyrespor vært for dårlig Siri,trudde j hadde gjort en bedre jobb med deg, 2 av 9 var ikke bra. Det begynner å våres skikkelig her i dæln nå,spøkerdet virkelig for påske føret. Tenker du venter på besøk av Kimba og Silje blir artig tenker j. Kun dager igjen nå:).Snaches hilsen Daddy DJ.
Skal hilse fra mamma og Ingeborg å.